Rose Spirit Medicine - Healing power within

Omsorg = om sorg

 
 
 
"Når ingen vei finnes,
åpnes en sti for deg.
Når ingen lysning sees,
tennes et lys for deg.
Når ingen håp kjennes,
legges LIVSMOT i hendene dine..."
 
 
Omsorg handler alltid om å gi hjelp og støtte til mennesker som er i sorg. I disse dager er det MASSE sorg i landet vårt, mange som sørger og mange som trenger kjærlighet, trøst og omsorg. Dessverre så skjer det altfor mye vondt - hver dag, i hele verden...noe slås veldig opp i nyheter, noe får en liten notis, noe vil vi aldri få vite, selv om vi VET. Hver dag trenger noen omsorg fordi de er i sorg. I sorg over å ha mistet noen i en ulykke, drap, overdose eller dødsfall, over å være i krig, fått en sykdom, amputert et ben eller fjernet et bryst, spontanabortert, opplevd en dødfødsel, blitt utsatt for overgrep, blitt mobbet eller utsatt for vold, blitt skilt, mistet huset sitt i brann... listen er uendelig.......helt uvirkelig samtidig helt virkelig. Og en sorgprosess begynner - sjokkfase, sorgfase, bearbeidings-fase, reorienteringsfase....masse "flotte" faser og ord, men for meg handler det om MENNESKER, mennesker i krise, mine medmennesker som har det vondt og som trenger en trygg varm hånd og trøst gjennom det vonde.

 
 
 
Bunnløs sorg
 
"At et hjerte
kan romme så mye smerte.
Som glass
gått i tusen knas.
Alle bitene sprengt fra hverandre
greier ikke lenger sammen vandre.
 
Farger og lys er borte
og igjen står bare alt det sorte.
Håpets lys er sluknet nå,
hele livet gått i stå.
Kan noen atter flammen tenne
og sorg til glede vende?
Det er det jeg håper på!
 
Selv når det hersker sjokk og vantro,
våg å ta i mot trøst fra dem som byr seg,
så vil kjærligheten igjen vise vei....
og sårene vil sakte, men sikkert gro
og gi deg indre trygghet, styrke og ro."
(Lene Rose, Copyright)
 
 
Og det er ALLTID noe vi kan gjøre. Jeg har ingen fasit eller oppskrift på å takle smerte, kriser og smertefulle opplevelser. Heldigvis! Jeg vet hvordan jeg selv bearbeider sorg og smerte (jeg har som mange andre blitt servert noen porsjoner i løpet av livet), men vi mennesker er så forskjellige - vi trenger å bearbeide opplevelser på vår egen måte, i vårt eget tempo, man kan aldri manipulere sår til å gro. Det vil bare infisere dem. Det tar den tiden det tar. Og hva som oppleves som smertefullt vil variere fra person til person. Og det er ok. Det er sånn det er. Sånn det alltid har vært. Og sånn det alltid vil være. Gi hverandre tid og rom. Det som er rett for meg trenger ikke være rett for deg. Men våg å kjenne på sorgen og smerten, når du er klar. Ikke lat som den ikke er der - den vil innhente oss før eller siden. Et ordtak sier at de omveiene vi tar for å unngå smerte,
ofte er dem som leder oss til den....

 
 

Det som alltid har fascinert meg er hvordan den såkalt 3.verden, den fattige delen av jorda vår (definert ifht bruttonasjonalproduktet), ofte oppleves "rikere" enn oss.....Hvor ekte de er. De har hjertene i øynene sine, du kan se helt inn i sjelen deres, og hvordan de har evnen til -midt i drap, krig, lemlesting og overgrep- takke for sol, himmel, jord, luft, vann, måne, mor, far, søsken, mat og kjærlighet som omgir dem. Hvordan de danser, trommer og synger. Hvordan de feirer livet - når det faktisk er godt. Og hvordan de sørger - når det faktisk er vondt og smertefullt. At det går an at det gode og det vonde går hånd i hånd. Det finnes alltid noe vondt i vår verden, samtidig som det alltid er noe å være takknemlig for eller glede seg over.


"There is life"
 
"What oxygen is to the lungs,
such is
 hope to the meaning of life..."

 

PUST........
 
 
Selv synes jeg det har vært utrolig verdifullt å ta denne visdommen  inn i min egen hverdag - hver kveld takker jeg mor jord og englene mine for alt det gode som skjer og at alle må få oppleve kjærlighet, fred og være beskyttet. Og jeg takker for at jeg får hjelpe dem jeg kan hjelpe. Det å feire livet - hver dag - har blitt viktig for meg. Hver dag tenner jeg stearinlys for alle jeg er glad i, så ofte jeg kan går jeg ut og  henter friske markblomster inn i stua (de har fantastisk livsenergi!), jeg elsker å klemme trær og gå forbi busker mens hånden glir gjennom grenene og bladene, jeg prater veldig ofte med blomstene, jeg må alltid ut å kjenne regn, vind og sol i ansiktet og håret, så ofte jeg kan benytter jeg anledningen til å hoppe i en sølepytt, lage engler i sneen, løvet, gresset eller sanden, sette meg på en benk i parken å lytte til elven, fuglene  og stillheten, gå barføtt året rundt og kjenne årstidene under føttene, sette meg på en huske på lekeplassen og se hvor høyt opp til himmelen jeg kan komme med tærne, sette meg på trappa på kvelden og se etter stjernebilder på nattehimmelen......jeg kunne skrevet en bok om alt som gjør meg godt når jeg har det vondt, men jeg tror du tar tegningen. Kort oppsummert bruker jeg naturen som min healer og ikke minst barnet i meg. Det tar ikke bort det vonde umiddelbart, men det lindrer smerte og sorg, vekker livsgleden igjen, så jeg ser skjønnheten som omgir meg hver dag midt i det vonde og da føler jeg håp igjen. Håpet er for meg frøet som spirer til en ubeskrivelig vakker blomst - eller lyset som aldri slukner - håp gjør alt mulig!
Selv om det kan ta tid.......
 

"Å håpe og drømme er ikke å overse virkeligheten.
Det er å kle den i regnbuens farger..."
 

 
Så idag var jeg en laaang tur på stranda. Igjen. Jeg går alltid til stranda når vonde ting skjer.....og siden mye vondt skjer i verden, er jeg der OFTE!!!!!  Som mitt uendelig vakre og kloke barn sa til meg her om dagen. "Mamma, vi er jo alltid på stranda, kan vi ikke bare bygge et hus her!" Så vidunderlig deilig det hørtes ut..........JATAKK! Jeg vet ikke helt hva det er med stranda. Men for meg er det noe magisk og helbredende der jord, hav og himmel møtes. Det er paradis på jord for meg. Rensende bølger, frisk luft og ingen hindringer i horisonten....Det er alltid en lysning - et håp -der.....og menneskene på stranda er så ekte. De møter blikket ditt, de smiler, de prater, de er også deilig stille - det er som et vidunderlig samlingsted for mennesker som er i kontakt med livet; sorg, sårbarhet, styrke, kjærlighet og glede....
 


Selvsagt regnet det idag. Masse! Å vasse barføtt i regnet på stranda er noe av det mest befriende jeg vet om. Så jeg gikk en time, ble gjennomvåt, satte meg på "havfrueberget" - (det er svaberget mitt hvor jeg innbiller meg at havfruene sitter når de trenger en kulturforandring fra havet og vil se hvordan vi mennesker har det og sitter å ser på de livsglade delfinene:-)) og bare så utover havet. Brusende hvite og blå bølger, regndråper som falt ned i rekordfart og forente seg med havet, ender og måker duvende i bølgene og det robuste, trofaste fjellet under meg. Hver eneste gang jeg kommer til "fjellet mitt" sier jeg "Takk for et jeg får komme.." og hver gang kan jeg fornemme det si "Takk for at du kom". Uansett om jeg blir kort eller lenge, om jeg er glad eller trist,  føler meg alltid velkommen. Prøv en gang å sitte i sol eller regn, barføtt på et svaberg med fotsålene og håndflatene vendt ned mot berget og lytt innover. Det er FREDFULLT og du føler deg lett og glad etterpå! Da regnet avtok noe - tok jeg frem såpeboblene mine (som jeg stort sett av barnlig glede alltid bærer med meg i vesken:-)) og blåste disse vakre regnbuefargede sirklene utover havet. Jeg ble sittende å forundre meg over disse sårbare skapningene - hvordan de "overlevde" både vind og regn - lenge!- før de sprakk, hvor mye de tålte og hvor livsglade de så ut......store barn, store gleder.-)
  
Da jeg etterhvert reiste meg og gikk videre, spaserte jeg litt høyere opp på stranden, gjennom et fantastisk mylder av strå, rødkløver, tiriltunger, smørblomster, blåklokker og  prestekrager som bare smilte strålende mot meg. Jeg kunne kjenne livskraften bruse gjennom årene mine og jeg følte meg uendelig takknemlig og rik der jeg stod, barføtt midt i blomsterfloraen og virkelig fikk PUSTE. Jeg syns tydelig blomstene sa "Takk....."

 

Det fortsatte å regne, og jeg fortsatte min vandring, stoppet innimellom opp og tegnet hjerter som jeg fylte med små hvite skjell, skrev Love Peace og blåste såpebobler igjen. Det var tross været, mange folk på stranda i dag. Sjelden jeg ser alle barføtt, men det tror jeg alle var....og mange, som meg,  ikledd rosa (verdens beste farge!). Noen badet, noen vasset, noen plukket skjell, noen gikk tur med hunden, noen på hest, noen stod å pratet og plutselig så jeg to som stod og fisket!!!!! Jeg elsker friheten på stranda, at folk benytter stranda som en oase til påfyll og kreativitet, men jeg har faktisk aldri sett noen stå å kaste med fiskestang på stranda før......Jeg kjente at hjertet mitt smilte....så jeg gikk bort til dem, og spurte om de virkelig fikk fisk derfra....hun så litt forvirret på meg, og jeg tenkte kanskje at de var utenlandske turister og at hun ikke hadde forstått hva jeg sa...men akkurat idet jeg tenkte det, forandret plutselig ansiktsutrykket hennes seg til et smil og hun sa "jeg fikk i alle fall deg!" - og det viste seg at kroken hennes hadde satt seg fast i hetta på hettegenseren min....Dagens fangst! Det var heldigvis dagen for "Catch and Release" (er vanligvis ingen tilhenger av det, men idag var det for meg en god ting...) Etter at kroken var fjernet, kunne jeg trygt gå videre. Jeg valgte å legge meg ned i sanden etter en stund og lage en engel i sand. Du burde prøve...du smiler innvendig etterpå. Så lukket jeg bare øynene og fant en eller annen god fred mens regnet mykt  traff ansiktet. Plutselig "våknet" jeg av en stemme som sa "Soler du deg i regnet?" Jeg kikket opp på en smilende, nysgjerrig mann og svarte "Jepp, med den regntiden vi har fått over oss denne sommeren, ser det ut som om den eneste måten jeg kan bli brun på i sommer er å ligge i regnet og ruste". Han lo og jeg lo. Nok et koselig menneskemøte midt i en trist hverdag. Og hjertet mitt vokste seg enda litt større av takknemlighet. Og solen tittet gjennom skydekket.
 
Som vanlig glemte jeg tid, sted og rom. Men - Jeg kom meg til slutt hjem. Lett, glad, takknemlig og med en stooor fargerik bukett strandblomster. Så nå står de i vasen på stuebordet og minner meg om en god dag i en trist tid og jeg kjenner at jeg endelig er sulten. Stearinlysene er tent. Instrumental musikk strømmer fra spilleren. Tid for middag. Midt på natten. Men det gleder jeg meg til!
 
Masse gode tanker og ønsker i natten fra meg.
Måtte du finne din fred og skape ditt lille paradis midt i livet som omgir oss.
Og skape fred rundt deg.
"Når du er trygg kan du gi trygghet videre"
Ta vare på deg selv og de du er glad i.
Du vil aldri angre<3
 
 
"En venn er en som lytter med hjertet"
 
 
 
Medmenneske
 
"Gå stille
gjennom døren
som åpnes mot din neste
slik at du ser hvem han er.
Lukk så døren bak deg
og bli der inne.
Ikke bare i medgangens lyse dager
men vent med ham
gjennom nattens lange timer 
slik at
dere ser soloppgangen
sammen..
 
("I den ordløse time"; Tove Houck)





Lys i mørket
(min tolkning av teksten "Candle on the water")
 
 
Eg vil ver lyset ditt i mørket.
Min kjærlighet for deg e sann.
Du har det tøft å slide;
Skyene di lette.
Gi ei opp;
Du vett i deg du kan!
 
Eg vil ver lyset ditt i mørket,
så du igjen vil konna se.
Min sjel e der, med deg.
Håbe vise veien.
Du vil få se en gyllen soloppgang.
En kald og ensom storm har tatt deg,
la ikkje bitterheten få slå rot.
Eg male solspekteret om deg,
med dets fargeprakt;
Gitt av kjærlighet.
 
Eg vil ver lyset ditt i mørke.
En lykke inni meg den gror.
Ver snill hold ud;
Du kan det!
Ta mi hånd,
her e u!
Se på meg,
strekke meg mot deg.
Så sant som eg e meg;
Eg vil aldri la deg gå. Eg vil aldri la deg gå.
Eg vil aldri la deg gå....
 
(Lene Rose, Copyright)


 
"La oss berøre hverandres hjerter med små lette sommerfuglvinger."